Det er så mye jeg savner… Hele livet mitt her nede er så annerledes fra slik det brukte å være før. Jeg kjenner meg på en måte mye mer ensom, til tross for at jeg etterhvert begynner å få noen ganske gode venner her nede. Det er ofte jeg føler jeg ikke helt passer inn likevel, som om jeg lever i en glassbolle, og ikke egentlig er en del av det jeg ser foregå rundt meg. Og hjemme bodde jeg i alle fall med familien min. Her bor jeg alene, og blir ikke tvunget til å se noen hver eneste dag, bortsett fra på skolen da. Men nå har jeg hatt ferie en uke, og idag har jeg ikke sett et eneste menneske i øynene. Har sett kattungen jeg passer i øynene da, men selv om jeg prater til den, erstatter det ikke menneskelig kontakt.
En annen ting, i går møtte jeg kjæresten til en fyr jeg etter hvert anser som en veldig god venn, og en fyr jeg egentlig liker litt for godt… Det er veldig teit å si at kjæresten hans minnet meg om meg, og dermed håpe at jeg har en sjanse på ham likevel. Jeg må slutte å lure meg selv på sånne teite måter. Fyren er en venn av meg, intet mer. Uansett hvor mye jeg liker ham. Han er opptatt, det har jeg visst siden jeg møtte ham sånn ca. Men han er så skjønn, lett å prate med, morsom, loyal, random… Han er lojal, altså vil han ikke gjøre noe dumt mot kjæresten sin. Å, om bare hjertet var like lett å overbevise som hjernen. Men men, jeg får bare være hemmelig forelsket. Vil i alle fall ikke miste ham som venn. Vi bor i samme blokk, han noen etasjer lengre oppe, og her forleden, skjønt, det er over en uke siden, ble vi stående foran heisen og prate i over to timer. Og hadde sikkert blitt stående lengre hadde det ikke vært for at han hadde en avtale med noen, og måtte gå. Vi har også blitt stående andre steder og bare pratet sammenhengende mye lengre enn jeg klarer med de fleste andre mennesker. Han var også hos meg for ikke lenge siden, og da satt vi bare å lekte med kattungen jeg passer, og hørte på musikk, uten å si så mye. Og jeg synes likevel ikke det ble noe ubehagelig stillhet. Han er så grei… Og forleden dag var jeg hos ham også, og han spilte gitar og fikk meg til å synge, enda jeg ikke kan synge i det hele tatt, og som oftest bare synger for andre når jeg har drukket, eller om det er singstar som gjelder. For jeg liker å synge, jeg bare kan det ikke, og søsteren min har en gang kommet inn på rommet mitt og bedt meg om å slutte å synge, fordi hun prøvde å se på TV, og musikklæreren min på ungdomskolen formulerte så fint at “Når du treffer tonen, så treffer du tonen, men du treffer ikke tonen”. Likevel oppfordret denne fyren meg likevel til å fortsette å synge selv etter at han først hadde hørt meg. Han er fryktelig grei… Og kan dette med å spille gitar, og synge kan han og, bedre enn meg i alle fall. Var fryktelig koselig, vi satt i rundt to timer med gitaren tror jeg. Ah, kjæresten vet virkelig ikke hvor heldig hun er…
Men greit, jeg skal slutte å drømme om gutter jeg ikke kommer til å få. Tilbake til ting jeg savner, annet enn nærkontakt med opptatte gutter.
Bøker for eksempel. Jeg savner å lese. Tror jeg må komme meg på biblioteket og finne noen bøker. Men nesten alt her er fransk. Tror ikke jeg kommer til å finne noe norsk med det første. Og savner å lese norsk… Fikk et blad i posten fra Tekna, som jeg leste hele av, bare fordi det var på norsk, sånn ca. Ellers hadde jeg nok ikke lest alt som stod der…
Ønsker å være i stand til å lese fransk snart, men tror ikke det kommer til å hende. Jeg er for lite med franske personer. Og så svikter jeg fadderen min stadig vekk, men mest fordi at han maser innimellom, og jeg har aldri vært typen som tar kontakt med andre uansett. Jeg mangler egentlig alt som heter initiativ.
Og så savner jeg familien min… Gleder meg noe sinnsykt til jul allerede, da får jeg endelig sett dem igjen. Det skal bli utrolig deilig. Og selvsagt savner jeg vennene mine hjemmefra. Og faktisk ene vennen jeg har her, men som har vært hjemme i høstferien. Så mye å savne… Jeg vet ikke engang hvordan å formulere følelsene mine. Jeg bytter humør nærmest fra dag til dag, helst flere ganger daglig. Er ikke helt stabil for tiden, føler meg faktisk ustabil. Ikke helt bra. Gleder meg til nevnte venn kommer tilbake så jeg kan prate med henne. Vi pleier å forstå hverandre.
Tror det var det for denne gangen. Nå er vel dette innlegget langt nok, og jeg skal opp relativt tidlig imorgen, for å få gjort alt det jeg ikke har gjort hele uken imorgen, som er siste frist. Jeg er nødt til å skjerpe meg når det gjelder initiativ og komme i gang med ting…
Det er så mye nytt her nede… Mye jeg ikke er vant med fra før, kyssingen, måten skolen er bygget opp på, selv maten her nede er stort sett ting jeg nesten aldri spiste hjemme. Couscous for eksempel… Men det er jo greit nok, man blir vant med det. Det som plager meg mest akkurat nå, er guttene… Jeg er så forvirret! Hjemme var det få gutter som la merke til meg, og ennå færre som gadd å gi meg litt oppmerksomhet, men her… Siden jeg kom har en gutt prøvd å kline med meg (noe jeg diskret gjorde tegn til at jeg ikke ville), mens en annen sa rett ut (om enn over internett) at han var interessert i meg, at han lett ville ha kunnet satse på meg om han bare ikke skulle dra (han er fra Algeria, noe rot med noe papirer og franskmenn og greier, den franske administrasjonen er helt elendig, jeg valgte å ikke grave i det). Og hele måten han sa det på, ikke som om han bare var ute etter noe, men som om det var noe han mente, noe han genuint var trist for at ikke kunne finne sted… Men hvordan kan jeg være sikker på at det er slik, og at han ikke bare er ennå en gutt med tankene på ett sted? Under samtalen trodde jeg på ham, men nå, som jeg har hatt tid til å tenke… Jeg er bare ikke sikker, hvordan kan jeg det? Og jeg ga ham nummeret mitt, ga ham lov til å ringe meg imorgen så vi kan møtes… Er ikke sikker på om det egentlig var noen god ide lengre… Men samtidig vil jeg gjerne møte ham, han er så søt og snill, og når han snakker om meg til andre (i alle fall når jeg også er til stede), kaller han meg for prinsesse, og behandler meg stort sett deretter. Og han har aldri prøvd seg på meg de gangene jeg har vært med ham… Jeg har sett enkelte tendenser, men ikke mye, ikke nok til å være sikker på at han i det hele tatt likte meg… Men jeg er rett og slett bare ikke sikker på om jeg i det hele tatt bør møte ham… I utgangspunktet var det vennen (bestevennen?) hans som ba meg ut… Og jeg var med da, men da nevnte venn gjorde ytterligere forsøk på å komme nærmere meg, sa jeg pent nei, men vi er fortsatt venner, da… Så jeg vet ikke hvordan det vil påvirke… Og i tillegg er det en norsk gutt her nede (opptatt, selvsagt) som jeg egentlig liker ennå bedre… Men når han har kjæreste i Norge er det selvsagt ingen sjanse for meg der heller… Har dessuten inntrykk av at det er en annen norsk jente her nede også, som han er mer interessert i enn i meg i alle fall… Uansett om han ikke har gjort “framrykk” mot henne. Hun er også opptatt da… Hva i alle dager er galt med denne verdenen?
Men nå må jeg stikke. Skal til en annen gutt igjen, fadderen min, som er ett år yngre enn meg, men som jeg mistenker er interessert likevel… For et år siden hadde jeg sikkert vært glad for dette, men det er virkelig ikke så gøy som det virket da… -_-
Er en god stund siden jeg har skrevet nå, for lenge egentlig. Men har ikke hatt særlig med muligheter tidligere… For nå er jeg endelig i Frankrike, og har vært her i 4 uker, uten internett i leiligheten. Og å sitte ute med masse mennesker rundt, og skrive på blogg, det er litt for dumt etter min mening.
Uansett, mye som har hendt på fire uker! Får vel heller begynne på begynnelsen. Jeg kom til Toulouse, og etter å ha satt fra meg ting på leiligheten og ordnet litt, bestemte jeg meg for å gå ut på campus for å se om noen av de andre norske jeg reiste hit med også var ute og gikk. Etter å ha gått i kanskje to minutter, løper det en fyr opp til meg og begynner å prate til meg på fransk! Og jeg forstår ca ingenting, og forteller ham det, så han slår over på engelsk og ber meg ut på en drink, uten å engang ha spurt etter navnet mitt… Ikke akkurat det jeg er vant til. Men fyren virket nå hyggelig nok, så sa ja jeg. På kvelden dro vi ut på byen og han viste meg litt rundt, før vi dro tilbake til leiligheten hans, hvor en venn av ham som han bor sammen med akkurat nå, laget mat til oss. =) Var veldig koselig, og begge de to er nå gode venner av meg her nede. Er veldig kjekt.
Ellers, hva hendte så… Er lenge siden, husker ikke nøyaktig, men en ting jeg gjerne vil si litt om som hendte første uken, er besøket på Cite de l’éspace. Det er en slags fornøyelsespark, eller hva man skal kalle det, men som handler om verdensrommet og romskip og slikt. De har mange virkelige romskip der, som har vært i rommet, og de har en god del modeller i virkelig størrelse. Vi fikk omvisning der, og det var veldig interessant! I tillegg hadde de både 3D-kino og planetarium. Veldig gøy! Har utrolig lyst til å dra tilbake dit en gang jeg har litt bedre tid, og kan litt bedre fransk. Føler det er mye jeg er gått glipp av der, mye jeg har lyst til å prøve. Så om du noen gang kommer til Toulouse, vil jeg absolutt anbefale en tur til Cite de l’espace! Utrolig gøy, interessant og lærerikt! Og de har audio-guides på engelsk, tysk og spansk, så selv om du ikke kan fransk vil du ha stor glede av et besøk. =)
En annen ting som var litt gøy; vi dro dit hele klassen vår på 14 stykker, pluss 3 lærere og to av barna til den ene læreren, og det var gjort i stand slik at vi skulle spise sammen i restauranten der. Og når vi kom stod det vin på bordet, og vi fikk sjampagne og hvitvin og rødvin til maten, og i det hele tatt… Det bare viser litt hvordan kulturforsjellene er her nede sammenlignet med hjemme. Ingen ved sine fulle fem ville servert ubegrenset med vin og sjampagne til en gjeng ungdommer på 18-19-20 år… Synes det er ganske utrolig egentlig. Men men, det er slik kulturen er her nede.
Og appropops kultur, den franske måten å hilse på har jeg ennå ikke vent meg helt til. Hver eneste gang du møter noen, skal du kysse dem på begge kinnene. Er du gutt og hilser på en annen gutt, kan du komme unna med bare ett håndtrykk, men er du jente må du kysse absolutt alle en gang på hvert kinn. Spesielt i begynnelsen var det litt ubehagelig når folk du aldri hadde sett før, kom opp og kysset deg på kinnene og gikk igjen, uten en gang å si navnet sitt. Det begynner å bli bedre etter hvert, selv om jeg fortsatt ikke er helt vant til det. Franskmenn er i alle fall generelt veldig mye mer fysiske enn hva jeg er vant med fra Norge.
Ellers er det helt sikkert hendt mer som jeg ikke husker akkurat nå, men det får jeg heller ta en annen gang. Skal se om jeg ikke kan få lagt ut litt bilder av vakre Toulouse etter hvert også. =)
Jeg er akkurat blitt ferdig med en ny bok jeg har lest: The Host. Verten heter den på norsk, men da jeg leste den på orginalspråket engelsk, forblir tittelen for meg den engelske. Forfatteren av boken er Stephenie Meyer, som også er kjent for Twilight-triologien.
The Host er en enkeltstående sience fiction / romance roman, om romvesner av en art som overlever ved å bosette seg inne i et annet dyr sin kropp. Når denne arten av romvesner kommer til jorden for å bosette seg i menneskene, blir de overveldet av det vide spekteret med sanser og følelser vi mennesker har, men noen får også en ekstra ting å kjempe med.
Wanderer er hovedperson i boken, et romvesen som blir satt inn i kroppen til en jente ved navn Melanie. Det er bare ett problem; Melanie nekter å forsvinne. Wanderer hører hennes tanker og følelser, og Melanie presser også på henne mange minner om sitt gamle liv, mens hun skjuler andre minner og tanker, så Wanderer ikke får tilgang til dem. Da en felles fiende forener dem, drar de ut for å lete etter Melanies gamle kjæreste Jared, som de begge nå elsker, i håp om at han fortsatt er i live og fullstendig menneske.
Stephenie Meyer har en fantastisk måte å skrive på, som straks gjør at du forener deg med hovedpersonen, og du blir aldri lei av å lese hennes bøker. Dette er en bok som byr på mange samtaler, noe Meyer er en ekspert på. Følelser er det ikke mangel på, og personer finnes i et vidt spekter. Også måten Meyer beskriver på er fantastisk. Det er akkurat nok detaljer til at du kan skape deg ett eget bilde, men når jeg nå sitter og tenker tilbake, er det ikke egentlig så mye hun har beskrevet. Hun har bare sørget for å få med seg alle de viktige detaljene som gir boken litt ekstra krydder og gjør at historien blir virkelig mens du leser.
Begynnelsen synes jeg er noe treg, men grei nok underholdning. Omtrent halvveis i boken, kanskje litt over, endrer dette seg, og slutten er absolutt fantastisk og spennende. Jeg er virkelig begeistret for siste halvdel / siste tredjedel av denne boken, som er en nydelig blanding av fantasi og virkelighet, action og romantikk. Jeg absolutt elsker de siste kapitlene! Boken har både fått meg til å le, og den har rørt meg nesten til tårer. En virkelig bra bok!
Terningkast 5
Siden jeg nå skal studere i den franske byen Toulouse, bestemte jeg meg for å finne ut litt mer om den.
Toulouse er den femte største byen i Frankrike, og den største studentbyen etter Paris. Den ligger ganske langt sør, og nesten midt i landet, mellom Atlaterhavet og Middelhavet.
Toulouse er med andre ord ganske sentralt plassert, så det er lett å ta en dagstur til Atlanterhavet eller Middelhavet for å svømme, eller til Pyreneene for å stå på ski, eller en tur til Spania. Med både busser og undergrunnsbane er det lett å komme seg rundt i byen.
Toulouse har også kallenavnet “La ville rose”, eller “den rosa byen”, på grunn av at nesten alle bygningene er laget av en spesiell type murstein som varierer mellom blek rosa og orange i fargen, så vidt jeg har forstått. Det gir byen et veldig spesielt preg. Elven Garonne og Canal du Midi renner gjennom byen.
Til tross for at byens utseende på mange måter er preget av eldre tider, er byen et senter for høyteknologi i Frankrike, og viktig i Europesisk flyindustri. Og her kommer vi inn på skolen jeg skal gå på.
INSA-universitetet ligger bare 5 km fra sentrum, altså ikke mer enn en behagelig spasertur langs Canal du Midi. Skolen ligger midt i et naturvitenskapelig universitets- og forskningsområde, og er omkranset av grønne gressplener.
Klimaet er herlig, med rundt 10 grader om vinteren og 27 om sommeren. Høsten er ofte bare en forlengelse av sommeren, og våren er ofte mild, så det går ann å site ute i T-skjorte i februar alt.
Jeg gleder meg!!
Jeg har akkurat lest ut denne triologien, og liker den faktisk overraskende godt.
Hovedpersonene i bøkene er vaskebjørnen Pepper Bihf, ilderen Bambo Fohrtwo, Elgen Salt Efahn og pandaen Hutte Meg Tu, som alle fire er ungdommer og gode venner. Deres “fiende” er Jesper Schtadig, en skilpadde på deres alder som også er arving til Turtle Wax-formuen. Alle fem blir nesten kidnappet av noen munker med magiske evner, fordi de visstnok skal redde verden ved å sørge for at den gode siden vinner Krigen Som Ender Alle Kriger. Også medvirkende er Huttes nabo, Line Soltvedt, som etter at Hutte kjørte ned gjerdet hennes dagen før hun skulle ha hagefest, har sverget hevn over pandabjørnen. Også inspektør Molling blir dratt med, når han og hans team blir bedt om å etterforske Line og Kit Soltvedt. Etter hvert som historien utfolder seg, blir vi introdusert for en rekke andre og underholdende personer, alle med sine små særegenheter og underfundigheter.
Handlingen i første boken er lagt delvis til den lille byen Pelsheim på Vestlandet i Norge, hjembyen til de 5 ungdommene og heltene våre, og delvis til Nepal og Himmeltempelet samt byen Majing. I løpet av triologien blir vi i tillegg tatt med til flere forsjellige steder og land, blant annet Østerrike og Ecuador.
Vi følger ingen fast hovedperson gjennom triologien, men synvinkelen bytter stading mellom flere forsjellige personer som befinner seg på forsjellige steder, slik at det blir mange ulike historier som forfatteren Hans Fredrik Follestad vever sammen til en genial fantasyfortelling. Den er proppet full av uventede hendelser, spesielle personer og akkurat passe mengde sprø humor. Triologien har fått meg til å le høyt, og fått meg på kanten til å gråte. Historien er spennende, dette er bøker det er vanskelig å legge fra seg. Til og med nå, når jeg har lest ut alle tre bøkene, er jeg fremdeles lysten på mer. Håper virkelig Follestad gir ut flere bøker!
Det eneste som har plaget meg litt, er at de 5 hovedpersonene (De Fire og Han Som Gjør Galt Verre) er dyr, mens alle andre personer vi møter er mennesker. Når samtidig ingen av menneskene reagerer på at dette er snakkende dyr med klær på, som i tillegg er mye større enn vanlig (med unntak av elgen, som er rundt 2 meter når han står. De andre er rundt en meter høye), blir det rart. Hadde de møtt andre snakkende dyr, eller menneskene de møtte hadde reagert, ville det vært greit. Men når det ikke er noe spesielt, dog likevel særegent for de 5 at de er dyr, blir det rart. De kunne like gjerne vært mennesker. Denne detaljen irriterer meg litt, men når det er sagt, skriver Follestad svært godt, og bruker dyrenes spesielle egenskaper godt.
Historien om de fem ungdommene fra Pelsheim som skal ut å redde verden er fullpakket med magi og eventyr, sprø personer og ekstraordinære hendelser. Så lenge man har en ungdommelig humor, og ikke tar seg selv alt for seriøst, vil man ha stor glede av denne trologien. Jeg vil anbefale den til alle ungdommer mellom 14 og 104.
Terningkast 5
Jeg er kommet inn på skole i Frankrike! Institut National des Sciences Appliquées de Toulouse heter den. Programmet jeg går på der kaller de Norginsa, og er spesielt tilrettelagt for norske elever. Noen jeg skal begynne der sammen med kan ikke fransk i det hele tatt, og hele det første året går vi samlet i en norsk klasse. Det er fordi vi jo ikke er så flink i fransk på dette tidspunktet, og ikke vil forstå så mye av den franske undervisningen, så vi vil få mye hjelp på norsk og engelsk. En annen grunn til at vi går for oss selv er at de franske elevene vil ha lært mye mer enn oss i utgangspunktet, så vi er nødt til å ta dem igjen. Det blir masse jobbing, men jeg gleder meg! Alt andre året blir vi flyttet over i en fransk klasse, og begynner å spesialisere oss, men vi får fortsatt noe støtteundervisning. Likevel da, hjelp! Blir nok veldig utfordrene, og jeg gruer meg litt, men som sagt, gleder meg også noe sykt!
Kommer garantert til å skrive mer om dette temaet.
Da har jeg endelig skaffet meg en blogg, noe jeg har tenkt på å gjøre i lang, lang tid. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva bloggen min skal handle om da, men jeg har i alle fall bestemt meg for å skrive litt om alle bøkene jeg leser, så jeg husker dem og hva jeg syntes om dem. Ellers blir det vel litt tanker og forsjellig regner jeg med, men vi får se. Forhåpentligvis blir det i alle fall mer enn bare bøker, for da blir den ikke oppdatert så ofte. Men jeg finner nok andre ting å skrive om også. Så om dere er interessert i å finne ut hva en skrulling som meg gjør og tenker, er det bare å følge med.
