Random nonsense in the night

Lately I’ve learned… You can’t beat life.

Det er en av de dagene, der du vet akkurat hva du burde gjøre, du har så mye å gjøre som det er forventet at du skal gjøre, og du ser alle grunnene for å gjøre det, vet at det vil gjøre godt for deg i det lange løp, men… Du gjør det ikke likevel. For akkurat nå er akkurat nå, og imorgen kan du være død, så hvorfor ikke bare gjøre akkurat det du vil akkurat nå? Om oppvasken blir meterhøy, og jeg sitter blek og feit i en haug av min egen drit, så er det fortsatt ikke noe som går ut over noen andre. Jeg bor alene, hvorfor skulle noen bry seg?

Men å sitte foran denne selvlysende skjermen, det gjør meg jo egentlig ikke lykkelig. Definitivt ikke i lengden.

Noen ganger lurer jeg på hva jeg gjør her…

Noen ganger lurer jeg på om vår klode er som en celle i et mye større vesen, som holder på å vokse, at det vi ser som universet er innsiden av et vesen, kanskje bare et organ av et vesen, som holder på å vokse. Akkurat som cellene i vår kropp er i live, og selv om de ikke har hjerne og dermed ikke har noen evne til å tenke, så vidt vi vet i alle fall. Jeg tenker at alle stjernene og planetene som finnes i galaksen rundt oss er som atomene som utgjør kroppen vår, hvert organ, hver fingernegl. Og da tenker jeg at menneskene er et virus som har angrepet denne cellen; ikke bare menneskene, men alt liv. Og livet kommer til å spre seg til andre planeter, andre celler, formere seg, ødelegge… Inntil vi dør ut, av oss selv, av overbefolkning, eller av naturkatastrofer som er cellens immunforsvar. Av bombardering fra verdensrommet, av en sol som har fått feber… Jeg skal være den første til å innrømme at mitt verdensbilde ikke er veldig opptimistisk. I hverdagen er jeg opptimist; jeg vet godt at en dårlig karakter eller litt regn ikke er verdens undergang. Jeg ser nesten alltid positive sider ved situasjoner, i alle fall så lenge jeg er sammen med andre. Og jorden kommer til å fortsette å eksistere. Det er jeg ikke i tvil om. Etter at vi med vår forurensning har skapt en ny istid som utrydder menneskene, vil jorden vende tilbake til sin orginale form. Eller, ikke helt orginale, vi vil ha satt våre spor, jorden kommer ikke til å være en glødende ball av lava, men den kommer til å være ren nok en gang. Stabil. Kanskje til og med grønn. Den kommer til å overleve, selv om ikke menneskeheten gjør det. Det er jeg overbevist om.

Her forleden fikk jeg besøk av noen Jehovas Vitner. Hyggelige mennesker, jeg har absolutt ingenting imot meg. De lar meg diskutere og stille spørsmål, og de kommer med mange interessante poeng. I følge dem er Satan en sønn av Gud, han begynte som en engel, men han ble fordervet av lysten på mer makt, på å ha sine egne tilhengere, slik alle englene forgudet Gud. Hvorfor tilba de ikke ham? Så da menneskene ble skapt, som perfekte vesener uten synd og uten lyster til å gjøre noe annet enn det som var godt, for alt var godt i Edens hage, da kom Satan og sådde tvil og ga dem løfter om at dersom de spiste av det forbudte treet, så ville de ha makt på lik linje med Gud. Og siden da har vi mennesker vært korrupte med tanken på makt. Altså, den siste linjen var ikke noe de fortalte meg, det er noe jeg nå har funnet ut at de sikkert tenker. Jeg er flink til å sette tanker i hodet på folk. Eller noe sånt. Jeg er trøtt, jeg babler, ikke hør på meg.

Det er fortsatt mange spøsmål jeg har, som jeg trenger å stille dem. Men det som plager meg mest, det er hvorfor finnes vi mennesker? For de sa at Gud designet oss til å trenge å elske ham for å være lykkelige, men han sørget også for at de andre nødvendighetene vi har, som å spise og ha samvær med andre, også er fornøyelige akter som gir oss glede, fordi Gud elsker oss og ønsker oss alt godt. Men jeg forstår ikke. Og ikke forstår jeg dette med englene heller; hvorfor skapte han dem? Og hvor kom Jesus fra? For han fantes også lenge før Jorden fantes, og hjalp visst far sin med å designe Jorden og alt som finnes her. Men hvorfor skapte Gud ham? Og hvor kom Gud fra? Hvem skapte ham?
Og om Gud alltid har vært, skapte han da Alt for å ikke være ensom? Er det egoistisk? Jeg mener, han gjorde sitt beste. For hans verden før noen ting må ha vært kald og mørk og ekkel. Han ga oss varme og lys, kjærlighet og evnen til å le, til å være lykkelig. Men, når alt kommer til alt, er det likevel egoistisk? For, jeg vet ikke, jeg har vondt for å sette ord på det, men… Se på verdensrommet. Så kaldt, så tomt. Prikker av varme og lys og masse, ja vel, men likevel så tomt og ensomt. Og slik er også et menneskeliv. Det finnes punkter av lys, som man klynger seg til, men det er likevel tomt og ensomt. Kanskje føler jeg det slik bare fordi jeg ikke har akseptert Ham, kanskje om jeg gjør det at Han vil fylle livet mitt med glede og kjærlighet og regnbuer og jeg vet ikke hva annet awesome, men likevel… Da er det i alle fall egoistisk. At han har gjort det slik at vi ikke kan ha et fullsteding liv uten å elske Ham. Jeg forstår det ikke… Men jeg tror det er umulig, å skape et perfekt liv. Å gjøre noe så fullstendg uselvisk, å skape noe så perfekt at det vil være lykkelig i seg selv uten å være egoistisk og selvopptatt og slem. Noe som er lykkelig for å være i live, uansett hva det livet går ut på, uansett om det ikke går ut på noe som helst.

Jeg tror ikke at jeg kan bli kristen, ikke i dette livet. Slik jeg ser det nå, vil tvilen alltid være der. Med mindre Han snakker til meg så klart, forklarer meg hvorfor det er slik. For det er så mye jeg ikke forstår, som ikke gir mening. Jeg forstår hvorfor han ikke drepte Satan, men hva skulle han med alle englene? Jeg mener, se for deg en konge. Han har tjenere; han betaler dem og de er lykkelige for å tjene ham, for han er en god konge. Han gir dem fritid til å nyte pengene de tjener, og han kjører dem aldri så hardt på jobb at de blir slitne og ikke orker å ha et liv utenom, han er snill og god, det er vi alle enig om. Men hva om han skapte tjenerne kun fordi han ville ha noen til å hente vann og lage mat og gjøre rent, og alt dette som tjenere gjør? Selv om han ga dem liv og evnen til å tenke og velge, om det å tjene ham er det eneste gode valget de har, om valget deres er å enten velge å jobbe for ham, en jobb som slettes ikke er ille og som kan bringe glede, eller å bestanding mangle noe og sulte, slik at de virkelig /bør/ velge å tjene ham… Er ikke det egoistisk? Hvorfor er det ikke egoistisk? Hvis menneskets ultimate mål på jorden er å tjene Gud… Da er vi til kun for å tjene ham. At livet inneholder mer er fordi han har villet at vi skulle ha det bra, han ville føle seg bedre på den måten. Men hvis Gud er ensom, da er han ikke perfekt.  Er han? Jeg forstår det ikke, tankene skurrer i hodet mitt, kværner rundt. Kanskje Satan har plantet dem. Men Satans vei er heller ikke noen vei jeg ønsker å gå, den leder så åpenbart til smerte, både for meg og andre. Å leke på kanten mellom disse to veiene har jeg gjort mye av. Men helst vil jeg løpe fritt i skogen, være fri fra å tenke…

Jeg tror jeg hadde vært lykkeligere uten evnen til å velge, men med vissheten av at det jeg gjorde var rett. Men uten evnen til å tenke er det mye vi ikke kunne gledet oss over, og for at tanken skal eksistere må det være et mål for den, og det målet er et valg, og det valget vil lede til døden. Uansett hva du velger. For Adam syndet, og Eva syndet, og Bibelen er en sinnsykt god historie, med mange flere detaljer enn jeg var klar over, og et plot som er ennå bedre enn det til Harry Potter, enda Harry fortsatt kan få hjertet mitt til å banke av glede.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Det er derfor jeg tviler. På alt. På ingenting. På alt.

På fredag får jeg trolig min egen Bibel. Sannsynligvis på fransk. Bra, så kan jeg forbedre den. Fransken min altså. Evnen til å kommunisere med andre. Språk er en fantastisk ting. Men det er fortsatt så mye jeg ikke klarerer å uttrykke , å få fram. Språk er ikke detaljert nok. Det er vanskelig å forstå, og det må læres. For hvert ord er bare en indikasjon, og alt kan misforstås, og…

Der tror jeg luften gikk ut. Nei, det er en løgn. Jeg er sannsynligvis fullt i stand til å skrive mange flere lange sider med uforståelig babbel. Men jeg har en prøve imorgen. Som jeg ikke har lest til. Og fornuften sier at jeg bør legge meg. Dessuten liker jeg å sove. Da slipper jeg å tenke. Bare drømme… Og i drømmene gir alt mening, selv det som ikke har noen. Jeg tror jeg er lykkeligst når jeg sover. Eller når jeg gråter. Noen ganger er det godt å ha det vondt.

Jeg finnes ikke. Noen ganger føles det slik.

You can’t beat life.