Denne er veldig freaky og veldig facinerende. Følte den trengte å bli delt, eller i det minste tatt vare på og husket. Filmen er veldig bra laget, og veldig spennende, så SE DEN og kjenn frysningene på ryggen.

o

“Voksen – det er noe som bare eksisterer i barns fantasi.”
– Dette er noe jeg også har lært av egen erfaring, og blir bare tydeligere jo eldre jeg blir.

“I evighedens perspektiv er øjeblikket som et liv.”
og
“Den som aldrig lever nu, lever aldrig. Hvad gjør du?”
og
“Husk at glemme bagateller. Husk at nemme hvad det gælder. Husk at elske, mens du tør det. Husk at leve, mens du gør det.”
er, etter min mening, ting som er verdt å huske på. Han har mange slike, små og vittige men smarte kommentarer. Som:

  “Det er utroligt hvad man ikke kan, naar man af ærlig vilje ikke prøver.”

“Folk som vil forbedre hele verden, kan med hell starte i dens centrum og begynde med sig selv.”

“Var vi ikke så forbannet implisert i det, ville vi for lenge siden mistet interessen for oss selv.”

“Fornuften er en sjælden vare
enhver, som ejer den, bør spare.”

“I enkelte tilfeller er «effektivitet» det samme som å avlese et solur med en lommelykt.”

o

Og så har han så klart mange fine små dikt, eller Gruk som han kalte dem selv. Mange av sitatene over er hentet fra slike (eller består helt av slike), men her følger noen flere av mine favoritter.

o

o

Dette er slik Grukene egentlig skal se ut, med en liten tegning over.
Om du kjøper noen av diktbøkene hans vil alle diktene ha dette formatet, med en slik liten figur.

o

Dette er helt klart ett av mine personlige favoritter:

NYTÅRSØNSKE

Jeg ønsker for det nye år,
at alle ord tilbagefår
den uforvexelige klang,
de åpenbart har haft engang.

Så fred blir fred, og ven blir ven,
og tillid tryg engang igen,
og alle ord hvergang de lyder
betyder just hva de betyder.

o

Et morsomt et oversatt til norsk:

DØDEN OG KJÆRLIGHETEN

En gang da stormen streifet jorden, grep den
i flukten kjærlighetens lille frø,
og da den slapp det i en ørken, pep den:
Se, jeg er døden! Se, nå skal du dø!

Men døden er en livsfjern gammel tante.
Og kjærligheten en ørken plante.

o

Og til slutt tre små oversatt til engelsk, sannsynligvis av Piet Hein selv:

The universe may
be as great as they say.
But it wouldn’t be missed
if it didn’t exist.

o

They’re busy making bigger roads,
and better roads and more,
so that people can discover
even faster than before
that everything is everywhere alike.

o

Here lies, extinguished in his prime,
a victim of modernity:
but yesterday he hadn’t time–
and now he has eternity.

Grunnen til at jeg i det hele tatt ønsket å lese denne boken, er at jeg har fulgt forfatteren, John Green, en god stund på YouTube, der han lager videoer sammen med broren Hank Green, og de to sammen utgjør “Vlogbrothers”. Videoene deres er generelt veldig bra, bare å anbefale! Men altså, når John er forfatter, blir så klart bøkene nevnt et par ganger. Etter å ha hørt mye om dem, og hatt lyst til å lese dem lenge, bestemte jeg meg enedlig for å bestille dem over nett (de er ikke utgitt i Norge ennå). Han har skrevet ennå to bøker alene, og medvirket på to andre, som jeg nok kommer til å lese etter hvert. Men dette var altså første boken jeg leste av ham, og jeg må si jeg er fornøyd.

Boken handler om Miles Halter, en 16 år gammel gutt som begynner på kostskole. Der får han sine første virkelige venner, finner sin første kjærlighet, og mye skjer. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, for da kan jeg fort komme til å helt ødelegge boken, så i stedet vil jeg snakke om oppbyggingen av boken, som er ganske spesiell. Hele boken er bygget rundt en enkelt begivenhet, med første del av boken “før” og andre del “etter” denne hendelsen. Hvert kapittel, får man si, har overskrifter som først teller ned mot hendelsen (i.e. One Hundred and Thirty-six Days Before), og deretter teller opp igjen (i.e. Two Days After). Hvert kapittel beskriver kun den dagen som er nevt i overskriften. Og det skaper en spenning, spesielt i begynnelsen, for man vet at noe skal skje, men vet ikke hva.  (Hundre dager før hva da?)

I det hele tatt er det en veldig god ungdomsbok, som jeg vil anbefale alle fra 15 /16 år og opp. Er det den beste boken jeg har lest? Nei, men den er fortsatt bra, og hvis du er glad i ungdomsbøker / bøker for unge voksne, vil du nok ha glede av denne også.

Hovedpersonen i bøkene er Katniss, en jente som bare er 16 år da vi møter henne. Hele handlingen er skrevet gjennom hennes øyne, som gjør at vi danner et ganske sterkt bånd til henne. Hun bor i Stollen, fattigområdet i Distrikt 12, som er en av 13 provinser som sammen utgjør landet Panem, dersom man inkluderer hovedstaden Capitol. Panem er plassert et sted på det Nord-Amerikanske kontinentet, en gang i framtiden. Mye er forandret siden vår tid, men mye er likevel likt. En av forandringene er de årlige Dødslekene, som Capitol bruker for å holde distriktene under kontroll, etter et opprør for noen og sytti år siden somblant annet førte til at Distrikt 13 ble utslettet. Dødslekene er et reality-show direktesent på TV, hvor to barn fra hvert distrikt, en gutt og en jente på 12-18 år, blir trukket ut til å delta. De slippes løs på en stor arena som kan inneholde et hvilket som helst landskap og klima, hvor de er fanget og satt til å drepe hverandre, inntil kun én står levende igjen og kåres som vinner.

Som du sikkert kan gjette, blir Katniss plukket ut som deltaker i den første boken, og hele boken går ut på denne runden av Dødslekene med henne som deltager. Det er en spennende bok, ingen tvil om det, med flere uventede vendinger og fantastiske detaljer. Til tross for at det fort kunne ha blitt en veldig fæl bok med masse gørr, med tanke på at det handler om barn som skal drepe hverandre, er det blitt en god bok som ikke frambringer kvalme. Så klart er det blod, men ingen overdrevet gørr-dryppende scener. I det hele tatt er det en god bok, spennende og med god drivkraft, men ikke noe virkelig ekstraordinært.

Nei, det som virkelig fenger meg ved denne triologien begynner å komme til syne i andre boken, og blir tatt ordentlig opp i tredje. Bøkene er nemlig samfunnskritiske, de beskriver en framtidsdystopi som får deg til å tenke. Og dette er noe som jeg finner veldig engasjerende, jeg elsker bøker som tar opp spørsmål om moral og hva som er det rette å gjøre. Jeg har ikke lyst til å snakke for mye om det her, for jeg vil ikke avsløre handlingen, men jeg finner det veldig stilig hvordan disse spørsmålene om krig og moral blir tatt opp, vevd inn i historien som utspiller seg på så mange nivåer. Det er dette som virkelig får meg til å elske disse bøkene.

Jeg fikk også moren min til å lese dem. Hun syntes de var grei underholdning, og hun var mer enn villig til å lese de to siste bøkene etter å ha lest de første, så hun fant dem nok engasjerende, men hun syntes slutten ble for kort, for enkel. Og på en måte forstår jeg hva hun mener, men jeg er ikke enig, Jeg liker slutten, jeg synes den virkelig får fram det samfunnskritiske ved hele boken. Begge gangene jeg leste boken, fikk slutten meg til å gråte, første gangen mer enn den andre. Første gangen ga mening; da begynte jeg i det minste å gråte da det virkelig var trist, men andre gangen begynte jeg etter det, da det egentlig var på vei til å bli bra igjen. Den gangen er mer uforståelig, men jeg tror det har å gjøre med måten fortfatteren er i stand til å formidle følelser på. Uansett, jeg liker slutten, og synes den passer veldig godt.

Så, for å konkludere. Dette er tydelig en triologi skrevet for ungdommer, med tanke på at hovedpersonen er 16. Jeg vil anbefale den for både gutter og jenter, ca 14 år eller eldre, og også for voksne som kan like ungdomsbøker. Selv om bøkene ikke er de beste jeg noen gang har lest, er de mer enn verdt tiden du bruker på å lese dem.

Ps. Om det er mulig, vil jeg anbefale å lese em på originalspråket Engelsk. Jeg tror de vil være enda bedre slik, selv om jeg ikke kan si noe sikkert da jeg ikke har gjort det selv, men jeg har det på følelsen.

Jeg kjøpte boken på en flyplass ganske tilfeldig; jeg kom over den og syntes den så interessant ut. På et hobby-nivå har filosofi fasinert meg, så jeg tenkte “hvorfor ikke?” og kjøpte den, til tross for at den kostet litt mer enn jeg hadde tenkt å bruke den dagen. Men så glad jeg er for dette kjøpet! Boken er genial i sin enkelhet, den får deg til å le, til å tenke, til å lære. Her jeg sitter og blar i den nå, får jeg lyst til å lese den om igjen.

Gjennom å illustrere filosofiske prinsipp med vitser er det plutselig lett å forstå ting som ellers ville vært ganske kompliserte. Du lærer uten en gang å prøve. Jeg ser for meg at for en begynnende filosofistudent vil denne boken være perfekt. For selv om den ikke går spesielt i dybden, sveiper den over mange forsjellige grener av filosofi, og gir et innblikk i hva de baserer seg på.

Også for mannen-i-gata kan denne boken være nyttig, eller i det minste underholdende. Jeg fant stor glede i den, og vil anbefale den til alle som har den minste interesse for filosofi, eller vitser.

Nå skal jeg være ærlig; dette er ikke yndligsboken min. Spesielt begynnelsen fant jeg noe forvirrende, da vi ble introdustert for masse spanske navn som jeg aldri har hørt før, og dermed blandet sammen. Videre fant jeg boken til tider noe tung. Men når det er sagt, må jeg bare presisere at dette ikke er noen dårlig bok. Jeg har tidligere lest noen andre av Allendes verker, og hennes fortellerstil er etter min mening fantastisk. Hun bruker et språk som kan trollbinde deg, og alle de bøkene jeg har lest av henne er ærlige og legger ikke skjul på noe. Det kommer spesielt godt fram i denne boken, hvor alle menneskehetens feil, mangler og lyster blir bragt fram i lyset. Allende prøver ikke å gi oss noe glorifisert bilde av historen, men å fortelle den akkurat slik den er, eller var. Og det gjør boken veldig mektig og henrivende, det gjør deg i stand til virkelig å forestille deg hvordan det var.

Et annet særtrekk ved akkurat denne fortellingen, er fortellervinklingen. Vi får historien rett fra Inés Suárez munn, ved at vi leser den slik hun skriev den for sin datter. Det betyr at det er mange små hopp mellom “nåtid” og selve hendelsene, at vi får biter av historier som vi ikke funner ut av før lenge etterpå, og at vi, spesielt mot slutten, får mange små detaljer som ikke er viktige for selve historien, men som blåser liv i den og gjør den spennende, realistisk. Hun gir oss små biter til puslespillet så vi kan gjette på bildet, selv om vi skjelden gjetter rett.

Alt i alt er det en god bok, spesielt for mennesker som har et forhold til historie, Spania og/eller Chile. Den er levende og brutal, men også spennende og til tider øm. Jeg vil så absolutt anbefale den, bare husk at det definitivt ikke er noen barnebok.

Det er en av de dagene, der du vet akkurat hva du burde gjøre, du har så mye å gjøre som det er forventet at du skal gjøre, og du ser alle grunnene for å gjøre det, vet at det vil gjøre godt for deg i det lange løp, men… Du gjør det ikke likevel. For akkurat nå er akkurat nå, og imorgen kan du være død, så hvorfor ikke bare gjøre akkurat det du vil akkurat nå? Om oppvasken blir meterhøy, og jeg sitter blek og feit i en haug av min egen drit, så er det fortsatt ikke noe som går ut over noen andre. Jeg bor alene, hvorfor skulle noen bry seg?

Men å sitte foran denne selvlysende skjermen, det gjør meg jo egentlig ikke lykkelig. Definitivt ikke i lengden.

Noen ganger lurer jeg på hva jeg gjør her…

Noen ganger lurer jeg på om vår klode er som en celle i et mye større vesen, som holder på å vokse, at det vi ser som universet er innsiden av et vesen, kanskje bare et organ av et vesen, som holder på å vokse. Akkurat som cellene i vår kropp er i live, og selv om de ikke har hjerne og dermed ikke har noen evne til å tenke, så vidt vi vet i alle fall. Jeg tenker at alle stjernene og planetene som finnes i galaksen rundt oss er som atomene som utgjør kroppen vår, hvert organ, hver fingernegl. Og da tenker jeg at menneskene er et virus som har angrepet denne cellen; ikke bare menneskene, men alt liv. Og livet kommer til å spre seg til andre planeter, andre celler, formere seg, ødelegge… Inntil vi dør ut, av oss selv, av overbefolkning, eller av naturkatastrofer som er cellens immunforsvar. Av bombardering fra verdensrommet, av en sol som har fått feber… Jeg skal være den første til å innrømme at mitt verdensbilde ikke er veldig opptimistisk. I hverdagen er jeg opptimist; jeg vet godt at en dårlig karakter eller litt regn ikke er verdens undergang. Jeg ser nesten alltid positive sider ved situasjoner, i alle fall så lenge jeg er sammen med andre. Og jorden kommer til å fortsette å eksistere. Det er jeg ikke i tvil om. Etter at vi med vår forurensning har skapt en ny istid som utrydder menneskene, vil jorden vende tilbake til sin orginale form. Eller, ikke helt orginale, vi vil ha satt våre spor, jorden kommer ikke til å være en glødende ball av lava, men den kommer til å være ren nok en gang. Stabil. Kanskje til og med grønn. Den kommer til å overleve, selv om ikke menneskeheten gjør det. Det er jeg overbevist om.

Her forleden fikk jeg besøk av noen Jehovas Vitner. Hyggelige mennesker, jeg har absolutt ingenting imot meg. De lar meg diskutere og stille spørsmål, og de kommer med mange interessante poeng. I følge dem er Satan en sønn av Gud, han begynte som en engel, men han ble fordervet av lysten på mer makt, på å ha sine egne tilhengere, slik alle englene forgudet Gud. Hvorfor tilba de ikke ham? Så da menneskene ble skapt, som perfekte vesener uten synd og uten lyster til å gjøre noe annet enn det som var godt, for alt var godt i Edens hage, da kom Satan og sådde tvil og ga dem løfter om at dersom de spiste av det forbudte treet, så ville de ha makt på lik linje med Gud. Og siden da har vi mennesker vært korrupte med tanken på makt. Altså, den siste linjen var ikke noe de fortalte meg, det er noe jeg nå har funnet ut at de sikkert tenker. Jeg er flink til å sette tanker i hodet på folk. Eller noe sånt. Jeg er trøtt, jeg babler, ikke hør på meg.

Det er fortsatt mange spøsmål jeg har, som jeg trenger å stille dem. Men det som plager meg mest, det er hvorfor finnes vi mennesker? For de sa at Gud designet oss til å trenge å elske ham for å være lykkelige, men han sørget også for at de andre nødvendighetene vi har, som å spise og ha samvær med andre, også er fornøyelige akter som gir oss glede, fordi Gud elsker oss og ønsker oss alt godt. Men jeg forstår ikke. Og ikke forstår jeg dette med englene heller; hvorfor skapte han dem? Og hvor kom Jesus fra? For han fantes også lenge før Jorden fantes, og hjalp visst far sin med å designe Jorden og alt som finnes her. Men hvorfor skapte Gud ham? Og hvor kom Gud fra? Hvem skapte ham?
Og om Gud alltid har vært, skapte han da Alt for å ikke være ensom? Er det egoistisk? Jeg mener, han gjorde sitt beste. For hans verden før noen ting må ha vært kald og mørk og ekkel. Han ga oss varme og lys, kjærlighet og evnen til å le, til å være lykkelig. Men, når alt kommer til alt, er det likevel egoistisk? For, jeg vet ikke, jeg har vondt for å sette ord på det, men… Se på verdensrommet. Så kaldt, så tomt. Prikker av varme og lys og masse, ja vel, men likevel så tomt og ensomt. Og slik er også et menneskeliv. Det finnes punkter av lys, som man klynger seg til, men det er likevel tomt og ensomt. Kanskje føler jeg det slik bare fordi jeg ikke har akseptert Ham, kanskje om jeg gjør det at Han vil fylle livet mitt med glede og kjærlighet og regnbuer og jeg vet ikke hva annet awesome, men likevel… Da er det i alle fall egoistisk. At han har gjort det slik at vi ikke kan ha et fullsteding liv uten å elske Ham. Jeg forstår det ikke… Men jeg tror det er umulig, å skape et perfekt liv. Å gjøre noe så fullstendg uselvisk, å skape noe så perfekt at det vil være lykkelig i seg selv uten å være egoistisk og selvopptatt og slem. Noe som er lykkelig for å være i live, uansett hva det livet går ut på, uansett om det ikke går ut på noe som helst.

Jeg tror ikke at jeg kan bli kristen, ikke i dette livet. Slik jeg ser det nå, vil tvilen alltid være der. Med mindre Han snakker til meg så klart, forklarer meg hvorfor det er slik. For det er så mye jeg ikke forstår, som ikke gir mening. Jeg forstår hvorfor han ikke drepte Satan, men hva skulle han med alle englene? Jeg mener, se for deg en konge. Han har tjenere; han betaler dem og de er lykkelige for å tjene ham, for han er en god konge. Han gir dem fritid til å nyte pengene de tjener, og han kjører dem aldri så hardt på jobb at de blir slitne og ikke orker å ha et liv utenom, han er snill og god, det er vi alle enig om. Men hva om han skapte tjenerne kun fordi han ville ha noen til å hente vann og lage mat og gjøre rent, og alt dette som tjenere gjør? Selv om han ga dem liv og evnen til å tenke og velge, om det å tjene ham er det eneste gode valget de har, om valget deres er å enten velge å jobbe for ham, en jobb som slettes ikke er ille og som kan bringe glede, eller å bestanding mangle noe og sulte, slik at de virkelig /bør/ velge å tjene ham… Er ikke det egoistisk? Hvorfor er det ikke egoistisk? Hvis menneskets ultimate mål på jorden er å tjene Gud… Da er vi til kun for å tjene ham. At livet inneholder mer er fordi han har villet at vi skulle ha det bra, han ville føle seg bedre på den måten. Men hvis Gud er ensom, da er han ikke perfekt.  Er han? Jeg forstår det ikke, tankene skurrer i hodet mitt, kværner rundt. Kanskje Satan har plantet dem. Men Satans vei er heller ikke noen vei jeg ønsker å gå, den leder så åpenbart til smerte, både for meg og andre. Å leke på kanten mellom disse to veiene har jeg gjort mye av. Men helst vil jeg løpe fritt i skogen, være fri fra å tenke…

Jeg tror jeg hadde vært lykkeligere uten evnen til å velge, men med vissheten av at det jeg gjorde var rett. Men uten evnen til å tenke er det mye vi ikke kunne gledet oss over, og for at tanken skal eksistere må det være et mål for den, og det målet er et valg, og det valget vil lede til døden. Uansett hva du velger. For Adam syndet, og Eva syndet, og Bibelen er en sinnsykt god historie, med mange flere detaljer enn jeg var klar over, og et plot som er ennå bedre enn det til Harry Potter, enda Harry fortsatt kan få hjertet mitt til å banke av glede.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Det er derfor jeg tviler. På alt. På ingenting. På alt.

På fredag får jeg trolig min egen Bibel. Sannsynligvis på fransk. Bra, så kan jeg forbedre den. Fransken min altså. Evnen til å kommunisere med andre. Språk er en fantastisk ting. Men det er fortsatt så mye jeg ikke klarerer å uttrykke , å få fram. Språk er ikke detaljert nok. Det er vanskelig å forstå, og det må læres. For hvert ord er bare en indikasjon, og alt kan misforstås, og…

Der tror jeg luften gikk ut. Nei, det er en løgn. Jeg er sannsynligvis fullt i stand til å skrive mange flere lange sider med uforståelig babbel. Men jeg har en prøve imorgen. Som jeg ikke har lest til. Og fornuften sier at jeg bør legge meg. Dessuten liker jeg å sove. Da slipper jeg å tenke. Bare drømme… Og i drømmene gir alt mening, selv det som ikke har noen. Jeg tror jeg er lykkeligst når jeg sover. Eller når jeg gråter. Noen ganger er det godt å ha det vondt.

Jeg finnes ikke. Noen ganger føles det slik.

You can’t beat life.

Sirkelens ende er en… jeg vet ikke helt, en slags krim/sci-fi/thriller, men den inneholder ingen større forbrytelser, vi møter ingen romvesner eller strålepistoler, og det er heller ingen virkelig pageturner. Likevel er det en god bok, ingen tvil om det. Tom Egeland er en bra forfatter; boken en inneholder mange uventede vendinger, og i alle fall jeg hadde veldig lyst til å lese videre hele tiden mens jeg holdt på med den. På noen tidspunkt i lesingen var jeg overbevist om at jeg visste hva som kom til å hende, men så sjedde noe helt annet. Den uforutsigbarheten er veldig genial.

Boken handler om arkeologen Bjørn Beltø, en albino som normalt er veldig stille og ikke gjør mye ut av seg, en forutsigbar og innelukket fyr. Han deltar på en utgravning på værne kloster, der de kommer over et skrin. Da utgravningslederen prøver å ta skrinet med seg ut av Norge, gjør Bjørn noe ingen hadde forventet; han stjeler skrinet og gjemmer det unna mens han prøver å finne ut hvorfor dette skrinet er så viktig, og hvem disse menneskene er som er villig til å ofre så utrolig mye tid og penger på å få tak i det. Det er tydelig at det er mye spill i kulissene, og alt viser seg å være mye større enn først anntatt.

Personlig synes jeg boken var veldig god. Det er ikke den beste boken jeg har lest, men likevel bra, og den appellerer til et bredt publikum, med mange forsjellige elementer i spill. Boken inneholder alt fra populærvitenskap til kjærlighet, og passer bra for både gutter og jenter fra 16 til 110, etter min mening. Likevel er den nok best for alle mellom 20-50, sånn ca. Måten den er skrevet på, oppbyggingen og skiftene mellom minner og presens i boken, gjør den til noe helt særgent og veldig fornøyelig. I det hele tatt et behagelig stykke litteratur.

Sirkelens ende kom ut i 2001, to år før DaVinci-koden av Dan Brown. Disse to bøkene er blitt mye sammenlignet, fordi de inneholder mange av de samme elementene. Selv har jeg ikke lest Davinci-koden (kanskje det burde bli neste projekt?), men fra hva jeg skjønner minner mye av handlingen om hverandre, men det finnes noen viktige forsjeller. Den jeg bet  meg mest merke i er at Sirkelens ende mye roligere i måten den er skrevet på. Spenninngen her er implisitt, mens den i DaVinci-koden er drevet fram av høy fart og mye action. (Man kan vel annta at om du liker DaVinci-koden, vil du også like denne.) Men jeg vil ikke sammenligne de to for mye ennå, da jeg ikke har rett til det når jeg ikke har lest dem begge. Når/om jeg gjør det skal jeg heller si i fra.

Til da får jeg bare konludere med at  dette en bok jeg gjerne anbefaler til alle og en hver som kan like spenningsromaner eller som er åpen for å lese noe de ikke bruker å lese til vanlig. (Det var nettopp det for meg, og det var en bra opplevelse.)

Her er videoen:

Og her er listen min:

1. Skrive en hel bok, bare for å kunne si at jeg har gjort det.
2. Dra på interrail gjennom Øst-Europa.
3. Besøke Japan og Australia.
4. Eie en katt.
5. Hoppe i fallsjerm, eller noe tilsvarende crazy.
6. Bo i en leilighet med kanappvindu med utsikt over et sted der det finnes masse mennesker (typisk en gate eller en åpen plass), og en balkong med kun spiselige planter.
7. Sove en natt under åpen stjernehimmel.
8. Dra på en spontantur; bare pakke sammen noen ting, dra til flyplassen eller til togstasjonen, og ta første fly/tog med ledige plasser bort fra der jeg er i øyeblikket.
9. Ha et Harry Potter marathon sammen med noen gode venner; med andre ord se alle 8 Harry Potter filmene rett etter hverandre.
10. Finne det mennesket som bare forstår hva jeg mener, selv de gangene jeg ikke bruker ord.

Og nå må du ikke mislike meg bare fordi den er skrevet av Stephenie Meyer. Og handler om en av bipersonene fra Twilight-sagaen, nærmere bestemt fra boken Eclipse. Som jeg også har lest. Jeg har lest hele Twilight-sagaen, og synes den var helt OK. Fin underholdning. The Host kan du lese om i en av de tidligste postene, synes det er den meste boken Meyer har skrevet. Men nå, altså, har jeg endelig tatt meg tid til å lese the short second life of Bree Tanner.

Jeg synes egentlig denne korte lille bihistorien er bedre enn Twilight av en enkel grunn; menneskene virker på meg mer ekte. Så klart er Bree hovedpersonen i denne boken, og vi ser alt fra hennes syn. Hun er mye lettere å følge enn Bella, langt fra like sårbar og plagsom og negativ. Men den personen jeg likte aller best var Fred, og de små interaksjonene som fantes mellom ham og Bree. Jo mer jeg tenker på ham, jo mer lyst har jeg til å skrive om noen litt som ham. Men nok om det…

En ting jeg likte med denne historien, er at den ikke har en lykkelig slutt. Og det vet du egentlig; i alle fall om du har lest Eclipse. Og jeg ser ikke noen grunn til at du skulle ha lyst til å lese denne boken om du ikke har lest resten av Twilight-sagaen, men det er nå så. Du vet at det ender med at Bree dør, men det ble ikke helt som jeg hadde forestilt meg likevel. Alt i alt er det helt fin underholdning. Ikke noe mesterverk, men en søt liten fortelling om håp og vennskap og kjærlighet. Og såklart fantasy og vampyrer. Likte du Twilight, så liker du nok denne og. Men jeg anbefaler den nok kun til Twilight-fans, tror ikke at andre vil få veldig mye glede ut av den. Da bør du heller lese Twilight i stedet.